Karen:
Det var engang i Krarup Kro en pike, som het Karen.
Hun var alene om oppvartningen; for kromannens kone gikk nesten alltid
omkring og lette efter sine nøkler. Og der kom mange i Krarup Kro; – både folk fra
omegnen, som samledes, når det mørknet om høstaftenen og satt i krostuen og drakk
kaffepunsjer sådan i alminnelighet uten noen bestemt hensikt, men også reisende og
veifarende, som kom trampende inn blå og forblåste, for å få seg noe varmt, som kunne
holde livet oppe til neste kro.
Innledninga er ganske kjedelig, det er kanskje fordi den ikke starter i in medias res. Det er en bra novelle, men det fanger ikke så stor interesse fra starten av. Synsvinkelen er refererende forteller. Det er fordi fortelleren bare observerer personene og omtaler ganske nøkternt det som skjer.
Oktober:
David vaknar. Regnet piskar på taket som ein jazztrommeslagar. Vinden grip tak i huset, pressar det mellom usynlige kjempenevar. Huset er ein fullriggar, knakar i samanføyningane.
David spring bort for å lukke vindauget. Bøkene på skrivebordet er blaute. Regnet står som våte strengar i rommet. Mellom vindkasta kan han høre mora og faren gjennom den tynne veggen. Trur han hører at dei elskar. Eller kranglar. Stønna og hyla.
Det begynner rett på sak, in medias res. Det gjør at det blir mer spenning fra starten av. Det er mange skildringer av hva som skjer rundt David. Synsvinkelen er refererende forteller. Man kan ikke se inn i personenes følelser og tanker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar